En transportpolitikk med usynlige virkninger for trafikksikkerheten?

Et mål for transportpolitikken mange steder er at flere skal gå eller sykle eller reise med kollektive transportmidler. Argumentene for dette er blant annet å bedre folkehelsen og å redusere klimagassutslipp fra transport. Det er imidlertid meget sannsynlig at økt ferdsel til fots, med sykkel eller med kollektive transportmidler vil øke antallet personskader i trafikken. Det er videre overveiende sannsynlig at det meste av økningen i antall skader ikke vil bli registrert i offisiell ulykkesstatistikk. Man kan godt tenke seg at den offisielle ulykkesstatistikken kun vil vise en liten, eller ingen, økning i antall skadde trafikanter når flere går, sykler eller reiser kollektivt. De virkelige skadetallene er langt høyere enn ulykkesstatistikken viser. Rapporteringsgraden for skader blant syklister er under 10 %. De fleste skader blant fotgjengere inntreffer ved fallulykker som ikke er definert som trafikkulykke. Videre oppstår de fleste skader blant reisende med kollektive transportmidler ved fall ombord eller ved av- og påstigning; hendelser som heller ikke betraktes som trafikkulykker. I denne artikkelen er det laget regne-eksempler på mulige virkninger på antall skadde personer av økt gange, sykling og bruk av kollektive transportmidler basert både på skaderisiko beregnet på grunnlag av offisiell statistikk og basert på skaderisiko beregnet på grunnlag av skader registrert av helsevesenet. Vesentlig mindre enn 10 % av den reelle økning i skadetall vil synes i offisiell ulykkesstatistikk.