Norges transportpolitikk gjennom det 20. århundret - fra vilje til styring til tom retorikk

Presentasjonen behandler utvalgte deler av norsk transportpolitikk gjennom det 20. århundret med utblikk mot det 21. århundret. Jeg har hatt fire innfallsporter til analysen og forståelsen for utviklingen: Den ene innfallsporten er naturligvis den hvor tallene ”taler”. For dette formålet har jeg laget databaser for de viktigste trafikk- og transportbegrepene for hvert år i hundreåret. En annen innfallsport har vært å se i hvilken grad offentlig bevissthet har tatt inn over seg transportutviklingens dynamikk og dramatikk, nye transportmåters inntreden eller gamle transport- måters bortgang. En tredje innfallsport har vært å studere utvalgte offentlige dokumenter om sam- ferdsel eller annet tilgjengelig materiale gjennom tiden for å se hva som er blitt oppfattet som viktige samferdselsproblemer. Den fjerde innfallsporten har gått ut på å studere utvalgte fortidige situasjonsbilder. Arbeidet som ligger til grunn for presentasjonen, omfatter alle viktige sider ved transportpolitikken, men av plasshensyn er presentasjonen avgrenset til følgende emner: • Politiske mål og midler – liten sammenheng, men mye retorik • Kampen mot godsbilen • Restriksjoner for bussen – beskyttelse av jernbanen • Personbilen – fra leketøy for de velstående, til miljøsynder mot landet • Vegtrafikk og mangler i infrastrukturen • Trafikksikkerhet og 0-visjonen • Den ustyrlige trafikken over grensen • Avslutning. Da jernbanen tapte sin vekstkraft på 1920-tallet, ble transportpolitikken konsentrert om å beskytte jernbanen mot inntrengerne, først og fremst bilen. Denne linjen ble først oppgitt på åttitallet som følge av utviklingen i EU og førte raskt til politiske handlinger som konkurranseutsetting, liberalisering og privatisering i transport. Utviklingen har gitt grunnlag for å hevde at handlingene med fordel kunne vært gjennomført tidligere, og at norsk transportpolitikk må betegnes som reaktiv og ikke som proaktiv i størstedelen av århundret.